`Et vitnesbyrd jeg fant på nettet.
Vitnesbyrd :Dette synet hadde jeg i 1979 da jeg jobbet som støvmokker for norsk Nefelin på Stjernøya litt utfor Alta i Finnmark.Det var natt og jeg skulle legge meg ned for å sove. Med det samme hodet berørte hodeputa ble alt svart. Jeg falt nedover og nedover i full fart. Alt var mørkt rundt meg. Det var som om jeg raste gjennom en svart tunnel eller en mørk sjakt. Plutselig var jeg nede og sto ved en gresslette. Jeg gikk litt og kom til en innsjø. Der satt en mann oppi en båt, en liten jolle. Mannen var mellom to og tre meter høy, og han hadde langt svart hår nedover skuldrene. Det var som om han satt i jolla der og ventet på meg. Jeg ble bare dratt mot ham, så jeg gikk ombord i jolla og satte meg ned og da begynte han å ro. Han sa ikke et ord.
Jeg prøvde å åpne munnen for å spørre hvor vi skulle hen, men jeg fikk ikke fram et ord. Det var ikke en lyd å høre noen steder, alt var utrolig stille. Etter at han hadde rodd en stund., kom vi over på den andre siden. Jeg gikk ut av båten og på land, gikk noen meter og snudde meg for å se om mannen fulgte etter meg. Men han var allerede i ferd med å ro tilbake den samme vei som vi kom fra. Jeg hadde bare gått noen få meter da jeg kom til to veier. De to veiene gikk i hver sin retning. Den ene veien var smal, den andre veien var bred.. På den smale veien var det nesten ingen som hadde gått. Men på den brede veien var det mange som var gått. Jeg så det på grunn av at det var fotavtrykk på veiene. Akkurat som det blir fotavtrykk om sommeren når du er på en badestrand og går barføtter på sanden. Akkurat samme avtrykk var det på den brede og smale vei. Jeg valgte den brede vei for det var flest som hadde gått på den. Jeg tenkte det er vel tryggest å gå her. Etter å ha gått litt, så jeg et veldig lite lys langt, langt borte. Lyset var ikke større enn en fyrstikkflamme. Og jeg tenkte at det der må være utgangen, og det skulle bli godt å komme ut i dagslys. Alt var mørkt rundt meg. Mens jeg gikk framover hadde jeg øynene hele tiden festet mot det lille lyset langt borte. Jeg ble nesten trukket mot lyset som en magnet. Mens jeg gikk ble lyset større og større til nærmere jeg kom.Plutselig var jeg helt framme og kom ikke lenget Og jeg sto på kanten av et stup. Og så langt jeg kunne se, oppover og nedover og til begge sider så var det et stort flammehav.Og jeg så menneskeånder inne i disse flammene, og ansiktene deres var fylt med smerte og redsel. Noen ropte: hjelp, hjelp og noen ropte: vann, vann, mens de ble dratt nedover og oppover av kjempebølger av ild. Jeg sto på kanten av stupet til denne ildsjøen og visste at nå var det min tur. Jeg skrek så høyt jeg klarte: Nei! Da våknet jeg opp og oppdaget at jeg satt oppreist i sengen.
Jeg prøvde å åpne munnen for å spørre hvor vi skulle hen, men jeg fikk ikke fram et ord. Det var ikke en lyd å høre noen steder, alt var utrolig stille. Etter at han hadde rodd en stund., kom vi over på den andre siden. Jeg gikk ut av båten og på land, gikk noen meter og snudde meg for å se om mannen fulgte etter meg. Men han var allerede i ferd med å ro tilbake den samme vei som vi kom fra. Jeg hadde bare gått noen få meter da jeg kom til to veier. De to veiene gikk i hver sin retning. Den ene veien var smal, den andre veien var bred.. På den smale veien var det nesten ingen som hadde gått. Men på den brede veien var det mange som var gått. Jeg så det på grunn av at det var fotavtrykk på veiene. Akkurat som det blir fotavtrykk om sommeren når du er på en badestrand og går barføtter på sanden. Akkurat samme avtrykk var det på den brede og smale vei. Jeg valgte den brede vei for det var flest som hadde gått på den. Jeg tenkte det er vel tryggest å gå her. Etter å ha gått litt, så jeg et veldig lite lys langt, langt borte. Lyset var ikke større enn en fyrstikkflamme. Og jeg tenkte at det der må være utgangen, og det skulle bli godt å komme ut i dagslys. Alt var mørkt rundt meg. Mens jeg gikk framover hadde jeg øynene hele tiden festet mot det lille lyset langt borte. Jeg ble nesten trukket mot lyset som en magnet. Mens jeg gikk ble lyset større og større til nærmere jeg kom.Plutselig var jeg helt framme og kom ikke lenget Og jeg sto på kanten av et stup. Og så langt jeg kunne se, oppover og nedover og til begge sider så var det et stort flammehav.Og jeg så menneskeånder inne i disse flammene, og ansiktene deres var fylt med smerte og redsel. Noen ropte: hjelp, hjelp og noen ropte: vann, vann, mens de ble dratt nedover og oppover av kjempebølger av ild. Jeg sto på kanten av stupet til denne ildsjøen og visste at nå var det min tur. Jeg skrek så høyt jeg klarte: Nei! Da våknet jeg opp og oppdaget at jeg satt oppreist i sengen.
I Åp 20:14-15 står det: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livets bok, da ble han kastet i ildsjøen.»
Du kan bli frelst akkurat nå! Be denne frelsesbønnen høyt:" Jesus, jeg tror at du døde for mine synder og stod opp fra de døde. Jeg vil at du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg, fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd!"Hvis du har bedt denne bønnen nå og ment den i ditt hjerte, så er du frelst.
1 kommentar:
Ja, og dette er sannferdig. Det er uhyre viktig å innseat man trenger Jesus, og at det haster å bli frelst, det haster å ta imot Herren. Den smale vei er det som fører til Gudsrike, den er lett å falle overende på, men vi har en som løfter oss opp igjen. For vi er ikke alene når vi er frelst. En er det som går ved siden av oss, det er vår venn Jesus.Når vi har tatt Han inn i vårt liv da går vi aldri mere alene.
I motsatt fall.....går vi på den smale vei uten Jesus, ja da blir vi som bryllupsgjesten som ikke var kledd i bryllupsklær, han ble bundet på hender og føtter og kastet ut i mørket utenfor, der det var gråt og tenners gnissel.
Vi kommer aldri inn i Guds rike uten først å ha kallet på Ham som er veien, sannheten og livet: Jesus Kristus. Bare gjennom Ham kommer vi til Faderen og Hans herlighetsrike.Ved å få denne uhyre viktige frelse!
Legg inn en kommentar